jeg taster, derfor er jeg

By Jill Walker

En kronikk om nettdagbker og webspeoperaer som ble publisert i Studvest hsten 1999.

[jill.walker@uib.no]

This essay is published as part of jill/txt and is written by Jill Walker.

ISSN: 1502-8003

Last modified
29 Mar 2002 14:11

Written and published with Tinderbox.

P nettet finnes du ikke om du ikke skriver. Jo, du finnes, det finnes en egen betegnelse for deg som leser og ikke skriver: du er en lurker. Men ingen ser deg: du finnes ikke for de andre. Leser du en roman, s finnes du heller ikke for personene i romanen, men s vet du ogs at ikke romanpersonene finnes. Det er en rettferdighet i det. Nr du lurker i nyhetsgrupper og epostlister, nr du leser nettdagbker og ser p web-kameraer, s ligger noe av nytelsen i vissheten om at du leser om ekte mennesker. Du er en kikker.

Det finnes ogs en motsatt nytelse, nytelsen av vite at andre leser det du skriver om deg selv. Er det derfor det skrives s mange web diaries, daglig oppdaterte intime betroelser som ligger pent tilgjengelig for enhver som surfer forbi? Tenk deg den selvbekreftelsen du fr av se at du har 100 eller 1000 hits for dagen: 1000 mennesker som leser din dagbok hver dag! Da finnes du da. Da er du verdt noe.

Og s er det 1000 mennesker som du ikke kjenner. Det er en trygghet i avstanden. Du slipper forholde deg til disse menneskene i hverdagen, du har fullstendig kontroll: du kan skru av maskinen nr du vil. Skjnt avstanden plutselig kan falle sammen hva om mamma leser dagboken? En av dagbokskriverne jeg har lest litt i sidene til er bekymret for dette. Hun planlegger skrive to parallelle dagbker, begge p nettet, so I can have a slightly censured version for my mothers perusal. Kathleen said it would probably be a good thing if she discovered this page, it would give her a useful insight into my true personality. But, I doubt that anyone wants their mother to know THAT much about them. Nei, tenk om mamma fikk vite! Mamma m du jo snakke med og engste deg for i det virkelige livet, det livet som s greit kan skilles fra massen av anonyme skikkelser som leser dagbkene dine p nettet. Real life kalles det, eller bare RL i nettforkortelse. Men er den virtuelle, elektroniske nettvirkeligheten vr mindre ekte enn den andre, den hvor kroppen din mter andre kropper?

Det finnes ikke kropper p nettet. Joda, det finnes jo bilder av kropper i overflod, og du kan lese beskrivelser av kropper, du kan prate med en fremmed og se ansiktet hennes p skjermen din og hre stemmen i hytalerne dine er ikke det kropper? Det er tegn: ord, bilder og lyd. Men i motsetning til mange tegn, finnes det virkelige mennesker bak dem. Du oppfatter nok flere tegn hos dine fysiske venner: du kjenner lukten av deres hr, hrer stemmen uten forvrengninger, du kan ta i dem og smake p dem og se dem uten hakk i bildet men alt dette er ogs bare tegn.

Hvorfor forteller vi alt til fremmede? Kanskje er det fordi vi ikke har noen erfaringer sammen, ingen sr. Eller kanskje er det fordi vi ikke forplikter oss: vi forteller uten at de som lytter, nei, de som lurker kan kreve noe mer av oss. Eller kanskje fordi vi m fortelle for fle at vi eksisterer?

Jeg oppdaget virkelig nettet da jeg var gravid. Jeg var full av sprsml og bekymringer og ble forbauset og lykkelig over alle svarene jeg fant p nettet. Ofte var svarene motstridende, men det gjorde ingenting, da kunne jeg velge svar som jeg ville. Det jeg likte aller best var at jeg kunne fortelle andre om mine sprsml og bekymringer, og jeg fikk svar tilbake, anerkjennende og nikkende og medflende og forstelsesfulle svar: jeg har ogs flt det slik. Jeg var ikke alene.

Epostlisten jeg ble med i den gang finnes fortsatt. Barna er tre r gamle og jeg er forlengst blitt en lurker, filtrerer meldingene rett inn i en egen postkasse og leser dem bare en gang i blant. Det finnes mange typer meldinger i en snn liste. Sprsml, diskusjoner og oppdateringer. Det er s lenge siden jeg har skrevet noe om lille Jakob, jeg m virkelig gi dere en oppdatering. S flger en lang forklaring om vekt, hyde, morsomheter og pottetreningsstatus, alle de kjedelige detaljene som foreldre av og til frtser i. Men det rare er at jeg hadde glemt lille Jakob, han finnes ikke for meg uten jevnlige oppdateringer. Skriver vi om vre barn, om oss selv, for minne oss om at barnet finnes, jeg finnes? Den verste straffen i noen ursamfunn har vrt bli utvist, ignorert av samfunnet. Mennesker dr om ingen ser dem lenger. Vi trenger vite at vi blir sett.

I perioder er epostlisten min fantastisk spennende. Akkurat n er den stabil og kjedelig, alle er s lykkelige. Men i blant er det bedre enn noen speopera jeg har sett. De mnedene da Sara og Matt sloss om foreldreretten til hans frste barn samtidig som hun mistet jobben og han fikk testikkelkreft, da leste jeg intenst. Og jeg sjekker i blant hvordan det gr med Carol: pinene hun gr gjennom hver gang mannen hennes drikker, og hun lurer p om hun ikke br g fra ham, men hva skal det da bli av det frste barnet hans, for moren hennes slr henne og faren er jo alkoholiker og Carol har vrt stemor for jenten i syv r. Akkurat som en speopera kan jeg lese fortsettelser hver dag. Det er flere samtidige handlingstrder, og hver av dem kan strekke seg over lang tid. Noe er tragisk, noe er komisk; noen er lykkelige mens andre strever. Men i tillegg til dette, er vi alle deltagere i fortellingen. Mitt liv kan bli en del av dette speoperaet, eller jeg kan lurke, som jeg vil. Og vi elsker fljetongen vr: klagene fra epostlistens medlemmer nr det skjer for lite p listen (Jeg fikk bare tre eposter i morges, er det noe galt?) vitner om et publikum som er vel s engasjerte i sin kollaborative dokudrama-brevroman som mormor var oppslukt av Et hverdagsliv.

Av og til lurer jeg p om det er sant alt det som epostlistevennene mine skriver. Jeg er kanskje for vant til lese romaner, nr jeg mistenker (antageligvis) virkelige menneskene for vre fiksjoner. Det er faktisk noen som har prvd tjene penger p lage fiktive fljetonger nettspe kalles det. Seriene baseres oftest p en gruppe unge, kule mennesker som deler leilighet, eller kanskje et strandhus, og som skriver hver sin nettdagbok. Leserne lokkes med at de kan skrive til personene i historien, gi dem rd og diskutere med andre fans. I en norsk variant av arten kunne ivrige lesere til og med spille biroller i fortellingen.

Men p tross av en voldsom optimisme og til dels store investeringer, gikk det drlig med de reklamefinansierte, fiktive nettspene. En av de mest kjente, The Spot, klarte ende opp med et tap p seks millioner dollar. Hvorfor det, nr nettdagbker og epostlister og diskusjonsgrupper er s populre? Er det fordi vi irriterer oss over reklamebannerne til de kommersielle nettspene? Eller er det fordi vi ikke tror p de glamorse livene til spestjernene? Kanskje. Jeg tror det er mest fordi vi som leser liker vre likestilte med de som skriver. Jeg liker fle at jeg er like virkelig (og like fiktiv) som menneskene som skriver dagboksider og epostinnlegg. Det er det som gjr nettet annerledes.

Rita: Hvorfor
har man s lyst
til fortelle
alt
til mennesker man ikke
kjenner
selv om de ikke
lytter engang?
Selv om de ikke
ser?

Susanne: Man har ingen
erfaringer sammen
ingen sr
Men jeg forteller ikke alt.

Cecilie Lveid: Balansedamen, 1986.]

Webdagboken jeg siterte fra finnes ikke lenger, kanskje fordi mamma fant den? Du kan finne mange tusenvis av andre webdagbker om du sker p web diaries. Hvis du vil lese nettspe fr du strre problemer, for de fleste nettspekokerne har visst gitt opp. Men det er rester av The Spot p http://www.thespot.com, og av en like dd norsk nettspe p http://arkiv.origo.no/enter/ Hvis du sker p cybersoap eller net serials kan det hende du kommer over noe som fortsatt er i gang. Epostlister finner du mange plasser. Sk p mailing list og det temaet du er interessert i, s finner du gjerne noe hive deg p.