Readers who don’t read Norwegian: sorry. This is in Norwegian because it is commenting on a current debate in Norwegian media.

Asle Tojes debattinnlegg «får KI-alarmen til å gå,» skriver Petter Bae Brandtzæg, og jeg er enig. Toje sier riktignok nei, han har ikke brukt KI. Han «har kvitteringer,» skriver han, teksten tar utgangspunkt i et gammelt innlegg han skrev i 2012. Vel, jeg har også «kvitteringer» og kan enkelt demonstrere en voldsom endring i Tojes språk før og etter desember 2025. Det betyr ikke nødvendigvis at han har brukt KI. Men om ikke tekstene til Toje faktisk er KI-assisterte, så må Toje selv være svært påvirket av skrivestilen til ChatGPT. 

Jeg har gått gjennom 18 leserinnlegg Toje har skrevet mellom 2013 og 2026. Før desember 2025 brukte Toje nesten ikke ikke-men-setninger, ja, det er ingen slike konstruksjoner i 2012-teksten Toje sier desemberinnlegget stammer fra. Men så, i det famøse innlegget «Vil Norge overleve det som kommer?” er det plutselig hele 14 ikke-men-setninger. Hvis du vil sjekke selv har jeg laget en enkel nettside hvor du kan lime inn tekst og få ut en liste med ikke-men-setningene i teksten.

Måten vi formulerer oss på former tankene våre. Ikke-men språket gjør motsetningene uforsonelige. Det er et kompromissløst språk. Det er KI sitt språk, og det ble Toje sitt språk fra desember 2025. 

• Nettopp derfor skal vi huske – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv.
• Det norske middelalderkongedømmet falt ikke først på slagmarken, men i sin egen selvforståelse.
• Det er ikke sverdene som feller et folk først, men elitene

Det fortsetter på samme vis. Det er oss mot dem, og dette vi-et til Toje står for arv, sverd, internett, arbeid, ild, plikt, og vilje. 

Motsetningene kommer enda tettere i Tojes neste innlegg, 27. desember, som består av nesten 20% ikke-men-setninger. «Å påpeke utfordringer knyttet til dette er ikke å plassere skyld, men å erkjenne et felles ansvar,» skriver Toje. «Min kronikk var ikke ment som et politisk utspill, men som en refleksjon over historiske mønstre. Hans seinere innlegg begynner ofte med et mer naturlig språk, hvor han konkret henvender seg til motdebattanter, men så går språket over i KI-graut, tettpakket i ikke-men-setninger. 

Brandtzæg påpeker typiske KI-trekk ved innleggene til Toje: svulstige ordkavalkader, en mangel på konkrete eksempler og et fokus på motsetninger. Det er motsetningene KI setter opp som bekymrer meg mest, fordi dette skaper en samfunnsdebatt som tar utgangspunkt i ulikhet og konflikt, og ikke i det vi har til felles. Den vanligste KI-motsetningen ser vi i setninger som følger mønsteret «ikke dette, men dette».

Vi tenker med språk. Språk er det som binder oss sammen. Det er gjennom språk vi samarbeider og diskuterer uenigheter, det er gjennom språk vi bygger et demokratisk samfunn. Så det er ingen bagatell om språket vårt endrer seg på grunn av KI. 

Verken jeg eller Brandtzæg kan med 100% sikkerhet si at Toje har brukt KI for å skrive innleggene sine. Kanskje Toje bare har lest så mange KI-genererte tekster at han har blitt vant til skrivestilen. Eller kanskje skriftkulturen vår er i ferd med å endre seg – kanskje vi er mange som ubevisst har begynt å herme etter språkmodellene også når vi ikke bruker dem. Uansett årsak er dette en svært rask språklig endring. Og det er en språklig endring som har konsekvenser, fordi den fremhever motsetninger og økt polarisering.

KI-tekster har en overdreven bruk av sammenligninger, motsetninger og metaforer fordi det eneste en språkmodell «vet» om språk er hvilke ord som ofte brukes sammen. Språkmodellen vet ikke hva «sverd» eller «elite» betyr. For en språkmodell er et ord bare et sett med tall som man kan gjøre beregninger med for å finne andre ord som statistisk sett ofte er brukt i samme kontekst eller ikke. Språkmodeller er metaformaskiner. 

Metaforer og motsetninger styrte også det helt KI-genererte innlegget Aftenposten publiserte og raskt avpubliserte for et par uker siden: «Som en jødisk forretningsmann» sto det, for innlegget var liksom skrevet av en jødisk forretningsmann. Mot slutten av teksten brukes så dette simulerte forretningslivet som metafor for nasjonen, men det er en metafor som ikke skaper mening, dette er ren mekanikk: «Forretningsmessig ville ingen akseptert en slik tankegang. Et selskap uten felles språk, normer og mål går ikke konkurs av ond vilje, men av indre oppløsning.” Det er hele tre KI-trekk i disse to setningene: en litt søkt metafor, oppramsing av tre ting («språk, normer og mål»), og en ikke-men-setning. 

Du kan alltid si at et menneske kunne ha skrevet dette. Problemet er at disse språklige endringene er automatiserte og at det er så enorme mengder med generert tekst. Vi møter nyspråket overalt: på jobb, på skolen, når vi gjør et søk på nettet, og til og med i avisen. Snart går det digitale skillet mellom de som har tilgang til faktasjekket, menneskeskrevet tekst og de som kun leser KI-slaps.

Det har en høy risiko å tillate at språket vårt automatisk endres. Det er ikke sverdene som feller et folk først, men språket, kunne jeg skrive om jeg ville bruke Tojes retoriske grep. 

Språk er makt. Hvis Toje faktisk ikke har brukt KI lurer jeg virkelig på hvordan språket hans har endret seg så radikalt? Er det et bevisst valg? Og hvis det er KI – vel, du er bra dumdristig om du velger å gi fra deg språkets makt til en maskin.