jill/txt

Hello. I'm Jill Walker, a researcher at humanistic informatics at the University of Bergen. This blog is bits of my thoughts about my research on electronic texts:
hypertext, net art,
games, stories.

Right now the blog is hovering between two languages, so some bits are in English and some are in Norwegian. I reckon you'll manage just fine.

[jill.walker@uib.no]

ISSN: 1502-8003

posted 22:48

Det er en artikkel om Online Caroline i spray.no i dag - har ikke fått lest det ordentlig enda. Må løpe!

posted 13:55

tuesday, january 30

Tøft. Først kom kunstnergruppen etoy. Så kom eToys.com som ville selge leketøy på nettet. Så saksøkte eToys etoy fordi navnene var for like og eToy tapte kunder, mente de. Og nå saksøker etoy eToys for det samme! (postscript 5/2/01: Nå er etoys nesten konkurs, likevel.)

posted 13:09

Daglig ugress fra en boligblokk i Göteborg. Uventet vakkert. Skulle ønske jeg kunne laget herbariet på gymnaset på denne måten.

posted 10:12

monday, january 29

Her er noe jeg må lese men det får vente, først må jeg skrive - og jeg skriver om brevromaner på nettet, det er fascinerende, så mange paralleller mellom brevromaner på 1600 og 1700-tallet og nå, selv usikkerheten mellom fiksjon og virkelighet bortsett fra at de ikke gadd å diskutere fiksjon og virkelighet, de bare utga brevene fra ekselskerinnene sine uten tillatelse og kritikerne i dag diskuterer fortsatt hvorvidt Lettres portugaise virkelig var fra en portugisisk nonne, forsmådd av sin elsker, eller om de var skrevet av en eller annen fransk adelsmann hvis biografi nå tas med i nye utgaver av brevene. Kanskje fremtidens forskere vil diskutere hvorvidt Caroline var en virkelig kvinne eller oppdiktet av et forfatterteam og spilt av en skuespiller? Er jeg sikker på at hun virkelig er oppdiktet? Ja, D-- sa jo det, var på kurs med forfatterne sier hun. Likte dem ikke, sa hun. "They're just two stupid guys", sa hun. Stoler jeg på henne? Jeg tror det. Spiller det noen rolle?

Kanskje vi lever i overgangen, om ti år eller tyve bryr vi oss ikke lenger om noe er sant eller oppdiktet. Reality TV og dagsrevyen og såpeoperaer og nettdagbøker, hvem bryr seg, alt er da underholding og alt er fiksjon og alt er sant. På 1600-tallet, før opplysningstiden, tenkte de visst aldri over forskjellen.

Men det var altså en brevroman jeg skulle lese. Letters From Homeroom:

Letters From Homeroomis an on-going narrative web site about Alix and Claire,two best friends and sophomores in high school. The story of their friendship is told through the letters they pass to each other in class.

Det sto en artikkel om den i Salon også.

posted 21:44

En annen konferanse som ser interessant ut: COSIGN 2001. COSIGN står visst for "Computational semiotics in games and new media" men ikke la deg skremme, leser du lenger nede er de egentlig interessert i mye forskjellig. Papers og kunst/performancer må være innlevert til 23/3 og konferansen er i Amsterdam 12-14 september. Det begynner å bli veldig mange forskjellige konferanser og messer og møter om kunst og skrift og nye medier.

posted 14:03

Spillkonferanse i København: programmet er klart!

posted 11:51

Nå har Bergen Kunstmuseum laget webside til Treff utstillingen jeg skrev om for noen dager siden - den er like fin og rosa som katalogen. Ingen lenker videre, men det er mye, mye bedre enn ingenting. Museets andre sider skal visst også oppdateres snart, så det er jo fint.

posted 11:41

friday, january 26

Word Perhect: tenk deg en håndtegnet tekstbehandler. Når du vil åpne et nytt dokument spør den om du vil hente den fra lommen din, vesken din eller fra studioet ditt. I stedet for Microsofts kjedelige og i blant skremmende templates kan du velge om du skal skrive på baksiden av en konvolutt, på strømregningen, på en trikkebillett osv. Anbefales. Jeg lurer på om man kan skifte skin på Word?

posted 10:00

thursday, january 25

Jeg spurte Lisbeth om hun visste om noe nettlitteratur i Danmark og hun har sendt noen lenker til svar:

Poeten Klaus Høeck har fått hjelp av en gruppe nordisk studenter til å lage en webutgave av et av diktene hans, Cassiopeia. Det bruker Shockwave og stjernekart og verselinjer som faller nedover skjermen og er i grunnen ganske fint.
Så har Ulla Hilden og Thomas Overby laget en søt liten barnehypertekst som heter Prinsessen og Frøen. Den har masse tegninger og korte setninger på hver side. Ofte er det bare en lenke videre, men det er også en del valg og flere forskjellige utganger på historien.
Peter Laugesen har laget Lyrikkmaskinen som ser svært spennende ut men den kræsjer maskinen min, så jeg har ikke lyst til å lese mer der akkurat nå. (tenk deg en bok som smekker igjen og biter fingrene dine? Ah, boken Harry Potters klasse har på pensum i faget om stell av farlige magiske dyr er sånn, det er der jeg har bildet fra. Sånn er websider som kræsjer maskiner.)
Den siste danske lenken min er til et prosjekt av Arne Herløv Petersen, en "åpen hypertekst" kalt Myrernes liv. Petersen har lagt ut en side fra en Maeterlinck novelle, og lenker hemningsløst videre: noen steder til andre sider han selv har skrevet, men vel så ofte ut til andre websider. Her er litt vel mange lenker av typen hamster lenkes til hamster.com og bestselgerliste til en liste bestselgere. Det er en slags glede over det å lenke uten at man gjør noe mer ut av lenkingen.

Hvis noen vet om mer nettlitteratur av noe slag i nordiske land hører jeg gjerne om det. Jeg er en samler ;)

posted 17:01

Du vet om Project Gutenberg, ikke sant, horder av frivillige som lager digitale versjoner av litteratur som er i det fri, altså hvor forfatteren har vært død i mer enn 70 år? Vel, nå kommer det samme for noter og partitur. Det er ikke lov å selge kopier av trykkede noter fordi forlaget eier copyright på settingen - men Mutopia organiserer frivillige som setter notene selv - de lager dermed en ny utgave som de gjør gratis tilgjengelig for alle. Jeg lurer på om juristene finner noe å ta dem på - det høres jo ut som om det bør tilsvare litteratur som er i det fri? Slashdot har en diskusjon på gang om dette.

posted 15:56

wednesday, january 24

Tenk, om barna våre vil studere må de ikke bare lese om differensialligninger og poststrukturalisme men også pugge webloggteori. Har du svaret klart når barnebarna spør: bestemor, hva gjorde du under informasjonsrevolusjonen?

posted 13:23

Ny norsk blogg: tormodh : et innfall fra en ... person ? Velkommen :)

posted 07:59

tuesday, january 23

Knall rosa program: TREFF! Stenersens Samling viser samtidskunst denne måneden. Lokalet er blitt lyst og virker så mye mer åpen og verdensvant etter ombyggingen for et år eller to siden. Websider har de også fått, men de har glemt å oppdatere dem og de er ikke rosa som programmet.

Det går tydeligvis ikke an å snakke om samtidskunst nå uten å nevne nettkunst og teknologi. Så er også både Gisle Frøysland og Motherboard (Per Platou og Amanda Steggel) representert i utstillingen, de må være blant Norges mest markerte nettkunstnere etterhvert. Skjønt nettkunstnere - det er vel mer teknologikunst de stiller ut på Treff. Men jeg orker ikke ta den sjangerdiskusjonen nå, det følger bare pinsler og kjedsommelighet med den slags: definisjonsfengselet.

Motherboards Mirage møtte meg, nei, omsluttet meg, i det jeg kom opp trappen og snudde inn i utstillingen. Et stort lerret på den ene veggen og en prosjektor på den andre: dette er ikke akkurat uventet. Skjermbildet viser skjermer inni skjermer, som når du vender to speil mot hverandre og står mellom dem. Det var diffuse skjermbilder: grønnlige, uskarpe, usikre. En svart rund klokkeskive med musmarkør prosjisert på den var montert oppå skjermen og var det eneste holdepunktet som gjorde meg sikker på at det var en speiling og en gjentagelse og ikke bare en grøt. Jeg gikk klok av erfaring bort for å se etter webcammen (jeg har da vært på "nettkunst"-utstilling før) - og joda, et videokamera sto rett vedsiden av prosjektøren. Smil til kameraet! Hopp foran kameraet! Dans! Snurr! Klapp! Og snu deg og vent - ett minutt, to kanskje, så ser du deg selv på skjermen. Du ser deg danse med deg selv, med forsinkede speilbilder av deg selv, du hører lyden av hopping samtidig som du ser ditt eget ansikt dekke hele skjermen, stirre på deg. To gamle menn kom inn og så skeptisk på det hele. Skjønte nok ikke hvorfor jeg smilte i min dans med skjermen. De gikk raskt videre.

Et par rom lenger inne, forbi en hviskende vegg, sto Gisle Frøysands installasjon: Joystuck III The Walker. Et frossent skjermbilde viste gående mennesker; midt på golvet sto en gåmaskin, sånn som de har på helsestudioer. Jeg gikk oppå maskinen og begynte å tråkke: bildet på skjermen bevegde seg med lyder seige som sirup. Jeg tråkket fortere, løp for å få menneskene på skjermen til å gå i vanlig marsjhastighet men det gikk stadig for fort eller for sakte og noe var galt, de gikk baklengs. Jeg begynte å gå baklengs, tvang gummien under støvlene mine til å gå feil vei så maskineriet pep og endelig begynte menneskene å gå riktig vei.

I katalogen står et av Gisles tidligere arbeid beskrevet. Det hentet bilder fra overvåkningskameraer på nettet, fra forskjellige steder i verden. Jeg trodde de mente at gåmaskinbildene var fra nettet, pussig så likt Bergen Hollywood er, tenkte jeg. Så var de visst også fra Bergen. En kommentar til overvåkningssamfunnet, sto det webcamarbeidet var. Jeg trodde de mente gåmaskinen, og syns det passet godt: jeg tråkket i vei på maskinen for å se på andre gående mennesker, drevet bare av overvåkningslyst, voyeurisme. Og nysgjerrighet. Det kunne gjerne stått at Mirage også var en kommentar til overvåkningssamfunnet: den overvåker oss. Vår fascinasjon ved å overvåke andre og ved å bli overvåket. Jeg tror vi nyter begge deler, jeg.

Da jeg kom tilbake til maskinen min og til nettilkoblingen og så etter mer stoff om det jeg hadde sett oppdaget jeg at skjermbildene som genereres av Mirage strømmer ut på nettet, du kan se dem nå, om du har RealPlayer. Det skulle jeg gjerne visst da jeg var på utstillingen, da hadde jeg danset med enda mer lyst, danset med nettet, men en imaginær annen.

Her syns jeg museet svikter. Det er flott å vise teknokunst eller nettkunst eller cyberkunst eller hva det nå er, men det holder ikke å trykke en lekker knallrosa katalog og tro at det er formidling. Det holder ikke å skrive i katalogen at kunsten "levde sitt eget liv på 'nettstedet'" når man ikke forteller hva dette samspillet består i. Hvorfor i alle dager kan ikke katalogen legges ut på nettet, i det minste deler av den, og lenkene! Stenersens Samlings og Bergen kunstmuseums websider er ikke engang oppdaterte siden i fjor - det fins ingen ordentlig informasjon om denne utstillingen i det hele tatt noe sted på web. Samtidskunst?

Jeg skulle gjerne sett en nettilkoblet datamaskin som jeg fikk bruke fingrene på ved siden av en installasjon som Mirage. Jeg vil se at dette er på nettet samtidig som det er på museet. Jeg vil vite at jeg kanskje kommuniserer med verdenen utenfor.

posted 15:17

monday, january 22

Presentasjonen av Kunstnett Norge på Samtidskunstmuséet. Skal nettkunst inn i muséene? Skal den "innordnes" i det museale rom? Bør heller ikke muséet utvides for å inkludere nettkunsten? Debatten pågår på e-kunstlisten.

posted 21:32

sunday, january 21

OK, nå har Elin Sjølie started en norsk blogg også: Solsikken. Stilig! Noen flere?

posted 13:32

saturday, january 20

Min gode venninne Elin Sjursen har startet en blogg! BloggerdyDoc heter den. Elin flyttet til USA i fjor høst fordi hun fikk stipend til MIT for å jobbe med kjendisakademikere og spillskapere ;) Jeg gleder meg til å følge med på bloggen hennes, og jeg gleder meg til å besøke henne i april, når jeg skal på Digital Arts and Culture 2001 i Providence.

Jeg fikk epost i går fra en annen Elin, Elin Sjølie, som også har startet en blogg, Thunder in my heart, og hun og noen venner har en felles blogg også, Passage of Time. Fellesblogger er rare, de er både interne klikker hvor medlemmene snakker til hverandre mer enn til verden, men samtidig er de henvendt til oss alle. Jeg lurer på hvordan de opplever det selv? Gjennom disse jentene fant jeg en annen norsk jente, webdesigneren Vivi som også blogger. Alle er norske, men alle skriver på engelsk. Min Elin planlegger visst en norsk/engelsk hybrid - spennende!

Det var forresten et par norske bloggegutter også, men jeg tror de har gitt seg. En forskningsblogg med det kule navnet The Fish Scientist og en som i blant er innom vebbe/weblogg.

Jeg blir lykkelig over å få selskap her i bloggingen. Spesielt glad er jeg for Elins entusiastiske bloggebegynnelse :)

posted 12:44

friday, january 19

Jeg lette etter stoff om brevromaner på nettet til noe jeg skriver om Online Caroline, og fant email shows, som satser på fortellinger i innboksen din. De fleste av "showsene" de tilbyr er en slags utvidede reklamekampanjer for filmer - så du kan f.eks. få kopier av eposter som Erin Bronkovich sender til folk i 30 dager. Wired har en artikkel om dette, men eller er det lite pressedekning om det stemmer at de har 75000 brukere.

Jeg har meldt meg på The Boy Next Door - An Email Show about Romance in the Big City. I forklaringen står det at jeg kommer til å få kopier ("blind copies") av eposter som sendes mellom to kjærester, eller et par som blir kjærester eller noe i den dur. Jeg tror det hele varer i 30 dager. Jeg har også fått tips på ht_lit mailinglisten (en gullgruve av informasjon når man spør, skjønt den ofte er død i perioder) om Two Solitudes, skrevet av Carl Steadman i 1994. Som i "The Boy Next Door" får du også her tilsendt en serie med "kopier" av eposter som to kjærester sender hverandre. Er det dette som er grunnmotivet og grunnfascinasjonen i epostsjangeren? Det minner jo også om You've Got Mail, syns du ikke? Skal skrive noe mer om disse to brevromanene når jeg ser hvordan de er.

Mens jeg venter på første eposten har jeg søkt videre etter epostfortellinger, og fant two-minutes.com, som er et mord mysterium som fant sted rundt solformørkelsen i 1999 - husker du den? At ikke jeg hørte om two-minutes da! Two Minutes var nemlig en fortelling som var festet i tid. Det er websaiten til et team som skulle lage en dokumentar om solformørkelsen - eller, det er nettopp en dokumentar det ikke det, det er en mockumentary, en liksom-dokumentar. Saiten ble oppdatert ofte i dagene før og etter solformørkelsen, og en epostliste holdt også lesere oppdatert. Om du besøker saiten nå, er den som et minnesmerke for team medlemmene som "døde" - det ser jammen virkelig ut, selv om hjelpesiden forklarer at det er fiksjon. Du kan leite rundt på saiten og prøve å løse gåten, men løsningen er tilgjengelig om du vil ha den. Wired har også en artikkel om Two Minutes

Det er fascinerende med forsvinnende fortellinger som Two Minutes må ha vært, men samtidig liker jeg tryggheten i uendelig gjentagbare fortellinger som Online Caroline, som er festet i tid men som kan spilles av fra begynnelsen igjen.

posted 15:42

Alvorlig talt: "Unlike a paper postcard, this CD-ROM brings you to Tunisia, along with an excellent score of traditional music (one of the best features on the disk)." Klart en CD-ROM tar deg med til Tunisia på en helt annen måte enn en papirbit kan. Det er jo interaktivt! Javisst! I blant er verden bare patetisk.

posted 13:18

New York Times skriver om selvorganiserende websaiter, steder som epinions og slashdot og themestream og everything2 og amazon hvor alle kan skrive og hvor deltagernes bevegelser gjennom stoffet skaper relasjonene. I stedet for å styres av forhåndsbestemte hierarkier er det bruken av stedet som kontinuerlig skaper sammenheng og som bestemmer hva fremheves. "It allows large groups of minds to get together and interact in a way they could never do before, in any other medium", sier Steven Johnson, som har en bok på vei om emnet.

Har du vært på et sånt sted? Det er noe annet enn streit hypertekst hvor du er prisgitt forfatterens assosiasjoner. Det er noe annet enn massemedienes påstander om at de gir deg det du vil ha. Her bestemmer du selv hva du vil ha, systemet tilpasser seg dine valg og gjetter seg til dine ønsker ut fra hva du har gjort før og hva andre brukere har gjort og skrevet og ment.

Er dette frihet? Eller bare en annen form for fengsel?

posted 11:33

wednesday, january 17

Notater fra dagens surfing:

Talan Memmots Lexia to Perplexia er kåret til vinner av The trAce Alt-X New Media Competition. Det ser ut som det også er mye interessant blant de som nesten vant.
Eirik Newth lurer på hvorfor han aldri får kunst som vedlegg til epost, når han får så mange dansende beibier og aliensanger. Hadde bare skaperne av sånne vedlegg vært med på nettimelisten eller agitert på kunstnett så hadde Eirik sluppet å spørre: da hadde det vært kunst. Men jeg skjønner hva han mener - det er et godt spørsmål.
Spam blir ulovlig i Norge. Men når fikk du sist norsk spam?
Bekymrer du deg for spam og privatliv og epostadresser og misbruk av personopplysninger på nettet er kanskje bloggen Protect Your Privacy noe for deg.

posted 14:43

For me the Internet (..) is like the Congo. I know it exists, but I will never go there. (Harold Bloom)

posted 11:06

Og noe annet jeg har tenkt å lese: Søren Polds doktoravhandling. Innledningen og et sammendrag ligger på nettet. Skriver han om MUDs og sånt, tro? Tittelen er Ex libris. Medierealistiske læsninger af storbyromaner og digital litteratur: Balzacs panoramaroman, kinematografisk Los Angeles litteratur og skriften i computernetværkenes scriptede rum.

posted 11:05

Fant en liten videodokumentar om nettkunst. Den er ganske fin som en innføring, med noen ålreite eksempler. Men det er ganske sært å se en realtime video om nettkunst. Det er greit å få se intervjuobjektene, men det meste av billedmaterialet er skjermbilder fra forskjellige websider. Du ser altså en video av en webside som igjen komprimeres og sendes over nettet. Ikke verdens beste formidlingskarusell.

posted 10:45

tuesday, january 16

Jøss, selv en filosofisk anlagt blogger som Caterina tror hun skriver for seg selv og ikke andre. En liste med ting hun vil ordne idag kommenteres med "You really don't have to read this, it's for me". Så hvorfor i alle dager poster hun det? Jeg mener dette ikke egentlig som kritikk, mer som en undring over hvorfor vi gjør dette. Caterina er ikke den eneste som skriver offentlig om ting som "egentlig bare er for min egen del". Jeg argumenterer jo også selv slik: "Det spiller ingen rolle om noen leser bloggen, jeg syns det en en fin måte å samle tankene mine og holde skrivemusklene vedlike". Så hvorfor har mine gamle forsøk på forskningsdagbøker og private notatblokker alltid strandet i det jeg ble lei omslaget på boken eller databasesystemet jeg valgte? Det er klart at lesere lokker, inspirerer, gir mening. Kanskje også når man skal støvsuge under sengen? OK, men hvorfor leser vi om støvsugingen?

Mange bloggere, bl.a. Caterina, har forresten nevnt Brian Enos dagbok som spennende, kanskje han skrev en slags blogg? Note to self: les den. (interesserer det deg at jeg tenker jeg skal lese den? Fins det en norsk måte å si "note to self"?)

posted 20:49

monday, january 15

Sønnev har også lest Sven Hopes dagbok, og har en fin tankerekke om forskjellige nivåer av sannhet. Se innlegget hennes for 12. januar.

posted 13:01

Hvorfor antar folk at verden er virkelig? Kritikere setter tro verdighet som kvalitetsmål for litteratur. Samfunnet sjokkeres når det "avsløres" at Lars Traegdes installasjon på Høstutstillingen var bløff. Selvfølgelig var det bløff! Selvfølgelig var det oppdiktet, fiksjon, forbandet løgn; forventer man at kunst er dokumentarisk? Før snakket alle om identitetsleken på nettet, hvordan vi spiller roller og gjerne utforsker flere forskjellige roller i forskjellige fora. Nå blir journalister og lesere fornærmet når de oppdager at Online Caroline er fiksjon.

Jeg pleier å anta at det meste er oppdiktet. Kanskje har jeg lest for mange romaner, spilt for mange rollespill, sett The Matrix for ofte og lest for mye postmoderne teori. Da jeg leste Sven Hopes nettdagbok, skrev jeg om den som om den var litteratur, fiksjon, diktning. Men så ble jeg usikker. Jeg leste nye innlegg: kattungen til skribenten døde, han var deprimert og elendig. Og han bodde i Bergen, nær meg, ikke i den abstrakte globale landsbyen. Jeg fikk dårlig samvittighet. For om dagboken var sann, var det da etisk forsvarlig å behandle Sven Hope som fiksjon? Er det etisk forsvarlig å lese om en som har det vondt uten å hjelpe ham? Om Sven Hope ble mer og mer deprimert, og jeg og du leste om hans depresjoner som daglig underholdning, og så leste i avisen at en Sven Hope hadde tatt livet sitt, ville vi være medskyldige?

Jeg skrev til svenhope@hotmail.com: "Unnskyld at jeg har behandlet deg som en romanperson." Det er første gangen jeg har skrevet brev til noen uten å være sikker på om han var virkelig eller oppdiktet. Og den rareste unnskyldningen jeg har kommet med.

Nå har jeg fått svar fra svenhope@hotmail.com. Han er ikke virkelig. Vel, ikke helt virkelig. Som hovedpersoner i mange romaner har han røtter i sin forfatters liv, men også i forfatterens fantasi og i litteraturens mønstre. Jeg vet ikke om forfatteren heter Sven Hope. Det er ingen Sven Hope i telefonkatalogen for Bergen, men det behøver ikke å bety noe. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å vite hva forfatteren heter. svenhope.com er et litterært prosjekt og ikke en utbretting av et privatliv. Det er en lettelse.

Men usikkerheten er interessant. At vi stusser på om det er sant eller ikke. Det er et etisk spørsmål, men det er også et uttrykk for vår kultur, hvor såpeoperaer betyr mer for oss enn enda en jordskjelvtragedie eller krig. Nettdagboken er en sjanger vi antar er sann. Hvorfor det?

posted 12:25

friday, january 12

subterranean notes er en glimrende blogg om kunst på nettet. Den har vært under forandring en stund. Jeg savnet den, mislikte linklistene uten en stemme og en personlighet bak. Nå er den tilbake som den var.

Jeg har bestemt meg for at det er det jeg liker best med nettet. Stemmene, personlighetene. Jeg vil lese hva individer skriver, ikke hva en avis eller statistisk sentralbyrå mener om verden.

Jeg skal undervise i "digital kultur" på onsdag, kvart over åtte om morgenen, det er tidlig det. Jeg skal snakke om blogger og individuelle stemmer og fellesskap av stemmer. Jeg gleder meg, for jeg elsker å fortelle om ting jeg gløder for. Men hva gløder studentene for?

posted 16:15

thursday, january 11

Her er en i gamespy som mener at Xbox vil ta knekken på dataspill på datamaskiner - nå kommer folk til å spille på konsoller som knyttes til TVen i stedet for på PCen. VG skriver også litt om Xbox, og diskusjonen pågår på metafilter.

posted 10:44

wednesday, january 10

Og der var powerbooken min utrangert. Jeg er skeptisk til den flate, kjølige looken til arvtageren. Den er ikke så sensuell som min maskins myke kurver og varierte tekstur. Men jeg skulle gjerne hatt brei skjerm.

posted 19:22

Mer om nettdagbøker: Sven Hope postet på no.kultur.litteratur.diverse og ba om kommentarer til nettdagbok hans: svenhope.com (selvfølgelig). Jeg gikk for å titte, kjedet meg først, men så kom jeg over en kjærlighetshistorie og ble sittende. Sånn kan det gå. Noen steder er teksten rivende god, som en av de romanene i sjangeren ung mann som drikker mye og lever på studielån og bor i kollektiv i oslo og har litt damehistorier. Bortsett fra at Sven Hope ikke er student og bor alene i Bergen, ikke i et Oslo-kollektiv. Når det skjer mye i livet hans skriver Sven nøkternt, ordknapt og elegant. Han en av de unge usikre mennene som ikke klarer å si det han vet han burde si til jenter, men som gjerne reflekterer over det i dagboken sin. Er han virkelig, tro? Og spiller det noen rolle? Jeg endte opp med å skrive en del om dagboken til svar. Kanskje jeg skulle forfatte en nettdagbokpoetikk? Da blir sikkert nettdagbokskribentene sinte!

posted 19:01

Pop om Pac-Man Fever - og en kjærlighetssang som heter "I've got the password to your shell account". Søtt. Og se her, jeg kan linke rett inn i napsterklienten din så den finner låten til deg! Så flink jeg er. [funnet på kottke.org]

posted 17:17

"I love you but I hate your browser." Får du den meldingen når du besøker chessgame.com? De vil ikke ha IE5 for mac, bare nestegenerasjonsbrowsere som IE5 for pc (grr) og Netscape 6. Jeg får starte opp Netscape så jeg kan se om det var verdt å starte opp Netscape for å se på denne siten.

Jeg må ha tre forskjellige browsere nå til dags. Explorer 5 til hverdags fordi Netscape 6 ikke lar meg holdemuseknappeninneogåpnelenkeninyttvindu, Netscape 6 fordi den er nyest og jeg må jo ha det nyeste og Netscape 4.7 fordi den er den absolutt eneste browseren som funker i Skandiabanken. I hvert fall for mac. De jobber med en løsning, sier de der, men skal selvfølgelig finne løsningen for PC-brukerne før de kommer til macene.

Og når jeg snakker om Skandiabanken: send for all del ikke epost til Norges eneste virkelige nettbank. Da får du først svar etter tre uker, og svaret kommer fra en som heter "Operator" så du nesten sletter den som antatt spam. Dessuten kommer svaret som VEDLEGG til epost, de laget et worddokument med svaret i (en hel linje) og klistret det fast til en epost! Avsindig. Jeg har selvfølgelig påpekt alle disse tåpelighetene i en ny epost og mottar muligens svar til påske. Ringer du derimot "servicetelefonen" kommer du raskt frem til en hyggelig fyr som hørtes ut som om han nettopp var opptatt med å omprogrammere systemet og som faktisk hadde svarene på spørsmålene mine. Rart.

posted 17:06

Og i samme ånd(edrag), fant jeg en artikkel om nettkunstens historie - på norsk! "Er det reklame? Neeei... Er det spam? Neeei - det er nettkunst!"

posted 16:49

Huh. Redaksjonen i Kunstnett Norge anbefaler det fremtidsrettede cybersexsystemet FuckUFuckME som nettkunst. Det hadde jeg ikke tenkt på at det var. Nettkunst altså. Men joda, gjerne. Jeg husker da vi lurte på å integrere noe CUseeME greier i MOOene jeg jobbet med for et år eller to siden. Vi hadde webcam til å passe på kaffen (man må jo nesten det skal man være med i den digitale kulturen) og strevde med å installere videochat systemer på fire forskjellige operativsystemer. Det må ha vært Frank som sendte linken til FuckUFuckME.

Fordelen med at Kunstnett kan kalle en parodi som FuckUFuckME nettkunst er at alle vi andre også kan bestemme hva som er nettkunst. Jeg erklærer herved denne bloggen for nettkunst. Og Franks dirreside som ikke har noen annen funksjon enn å dirre - nettkunst for nettkunstens skyld, ikke sant? Så vakkert, så befriende!

posted 16:14

tuesday, january 9

En ny bok om digitale fortellinger som ser spennende ut: Digital Fictions av Sarah Sloane.

posted 14:12

sunday, january 7

Hvis du lar noen publisere noe du har på web bør du være nøye med kontrakten. En ny og innviklet rettssak pågår mellom en matematiker som har samlet årevis med notater til et personlig matteleksikon på nettet. Så ble rettigheter kjøpt til å trykke det som bok, og websidene ble værende. Men når matematikeren begynte å jobbe hos en konkurrent til forlaget som hadde trykket leksikonet, begynte striden - de hevder matematikeren ikke har rett til å beholde websidene, selv om de både er eldre enn boken og stadig forandres. I en artikkel om saken kaller en Harvard jusprofessor digital åndsverkslov "one of the great mysteries of the 21st century". Jepp.

posted 20:11

saturday, january 6

Blogger, gratissystemet som jeg bruker for å lage denne bloggen, har typiske postdotcom problemer. De har et sinnsykt populært produkt som er gratis. De siste månedene har de fått 60000 nye brukere - og det sliter serverne deres med. Å oppdatere en blogg er treigt som å vasse i sirup. Det er en pro-versjon på vei som brukere skal betale for, men foreløpig er systemet for treigt til at noen ville betale for det. Investorene nekter å spytte i penger - selv US $5000 til en ny server. Vel, for et par dager siden ba Blogger om donasjoner fra brukerne - nå har de allerede fått over US$7000, de har kjøpt en server og regner med å få kjøpt enda en! Jeg blir glad når jeg ser at en gaveøkonomi kan funke. Og jeg betaler gjerne noen dollar i motytelse for et så bra verktøy. Spesielt etter å ha brukt det lenge nok til å kjenne dets sanne verdi.

posted 10:46

Jeg fant en (litt gammel) artikkel i Wired om om amihotornot. Jeg klagde for noen dager siden over den kjipe norske poenggivningen på Dagbladets klone. Vel. En av initiativtakerne til amihotornot, James Hong, sier:

As well as removing dirty pictures, Hong said he has had to tweak the voting mechanism, which was too harsh on some people. "The scores were skewing too low," he said. "Some people gave everyone a 1 just to get through the pictures quickly. I think it's a little fairer now."

Kanskje det er dette som er forskjellen mellom oss og verden. Eller mellom verden og amerikanerne. De justerer gjerne på skalaen litt så de kan snakke pent om alle. Kanskje ikke alltid, men den som har hørt amerikanere introdusere hverandre eller takke hverandre på konferanser og sånt vil rødme over hvor mye godt de ser i hverandre. Spesielt de som bor i sør, kan jeg skråsikkert erklære fra mine tre amerikanske konferansebesøk.

Men jeg gir meg ikke helt med det der med janteloven og norsk gnitenhet, altså. Vi kunne godt vært litt snillere med hverandre.

posted 10:25

friday, january 5

Kierkegaard om kjærlighetsbrev:

Et brev er en hemmelighedsfuld kommunikasjon; man er herre over situationen, føler intet tryk af nogen tilstedeværende, og sit ideal, tror jeg, vil en ung pige helst være ganske alene med. Det vil sige i enkelte øjeblikke, og netop i de øjeblikke, hvor det virker stærkest på hendes sind. Om end hendes ideal har fundet et nok så fuldstændigt udtryk i en bestemt, elsket genstand, så er der dog øjeblikke, i hvilke hun føler, at der er noget overordentligt ved idealet, som virkeligheden ikke har. Disse store forsoningsfester må indrømmes hende; kun må man passe på at benytte dem rigtigt, at hun ikke fra dem vender udmattet tilbage til virkeligheden, men styrket. Dertil hjælper breve, der bevirker, at man usynligt er åndeligt tilstede i disse hellige indvielsens øjeblikke. Medens forestillingen om, at den virkelige person er forfatteren af brevet, danner en naturlig og let overgang til virkeligheden. (Kierkegaard, Forførerens dagbok, 125.)

“Forestillingen om at den virkelige person er forfatteren av brevet” – sånn er det kanskje jeg opplever nettskriverier, alle disse personlige tekstene: intime eposter, webdagbøker, webcams, blogger. Jeg ”føler intet tryk af nogen tilstedeværende” og dermed kan jeg rolig la meg forføre av mitt ideal. Vel, jeg siler ut ganske mye først. Surfer forbi eller sletter spammen. Så har jeg noen sites jeg liker å stikke innom, titte på hva som er nytt, lese litt, ignorere det jeg ikke liker, og resten, resten det vokser til det overordentlige idealbildet jeg danner meg av disse menneskene hvis tanker og liv jeg deler. Noen kjenner jeg i virkeligheten (virkeligheten?), der danner jeg en overgangsforestilling mellom ideal og virkelighet (eller ”genstand”). Andre er virkelighetsløse for meg, jeg slipper å holde ”forsoningsfest” for å gjenforene det virkelige med idealet. Det er deilig. Å ha sitt ideal i fred.

Men så er ikke jeg forelsket i de fleste av de hvis tekster jeg leser. Og de forsøker heller ikke å forføre meg. Jo, det gjør de. Kanskje like kynisk som estetikeren A, forføreren til Kierkegaard?

posted 00:37

wednesday, january 3

På Slashdot diskuteres Napster og annen "peer to peer" (p2p) fildeling. Enda flere studier har kommet fram til at p2p ikke bare sprer kulturelle produkter (som musikk) lynraskt men også fører til økt fortjeneste for produsentene. "You're not thieves and pirates, it turns out, but marketing pioneers and music lovers quite willing to pay for music."

posted 12:58

tuesday, january 2

GameSpy har en artikkel om historien til MUDder. Den begynner med å erte oss lesere ved å skrive som om man trenger masse fancy utstyr for å spille online spill og så avsløre at neida, du kan koble deg til en MUD med en tyve år gammel datamaskin om du vil. Jeg lurer på om de fleste av leserne egentlig setter pris på denne antagelsen om uvitenhet. Kanskje de virkelig ikke visste dette? Kanskje de aldri hadde hørt om en MUD? En gang snakket jeg til bibliotekarer og tenkte at de ville trenge en forklaring om ikke-grafiske grensesnitt for å forstå teksteventyrspill: "På 70- og 80-tallet fantes ikke vinduer", forklarte jeg, "da var alt basert på kommandolinjer". Bibliotekarene lo så de grå hårene flagret. Selvfølgelig vet bibliotekarer om kommandolinjer. Sannsynligvis fikk ikke bibliotekdatabasene et grafisk grensesnitt før for et par år siden. Kanskje de fortsatt ikke har det. Kanskje de slett ikke trenger det. Men det er ikke alltid man skal anta at publikum ikke vet.via slashdot

posted 13:13

Resultatene av en nettavstemning over beste nettkunstprosjekter i år 2000 finner du på net-art.org.

posted 10:15

essays:

Do you think you're part of this? Digital texts and the second person address
(or pdf) Cybertext Yearbook, Jyv?yla University. You can order the whole anthology from roisko@dodo.jyu.fi.

A Child's Game Confused
a hypertextual riff against (or with?) some netpoems. JoDI 1.7, 2000. Speilet lokalt.

Men er det litteratur?
en introduksjon til skjermtekster. Bob nr. 7-8, 2000.

Men hvorfor virker ikke musen?
en anmeldelse av nettkunsten på høstutstillingen. Kunstnett Norge,okt 2000.

Jeg taster, derfor er jeg
en kronikk om websåpeoperaer. Studvest, 18/1999.

Piecing together and tearing apart: reading afternoon, a story.
about Michael Joyce's classic hypertext fiction. Won Ted Nelsons Newcomer Award, Hypertext '99.

Tripp trapp tresko i cyberspace
en hypertekstuell anmeldelse av Juliet Ann Martins elektroniske diktsyklus xxxoooxxx. vinduet.no,1998.

Hypertextual Criticism. Comparative Readings of Three Web Hypertexts about Literature and Film
my MA thesis on non-fiction web hypertexts. Dept of Comparative Literature, University of Bergen, 1998.

Jernaldervev: lesefragmenter
en hypertekst om min lesning av Steinar Lødings papirroman Jernalderdrøm. 1998. (Dette er ikke en hypertekstuell versjon av romanen men en anmeldelse av den.)