jill/txt

Hello. I'm Jill Walker, a researcher at humanistic informatics at the University of Bergen. This blog is bits of my thoughts about my research on electronic texts:
hypertext, net art,
games, stories.

Right now the blog is hovering between two languages, so some bits are in English and some are in Norwegian. I reckon you'll manage just fine.

[jill.walker@uib.no]

ISSN: 1502-8003

thursday, november 30

Første gangen jeg så musikkvideoen til Take on me var jeg trollbundet, oppslukt, en tro slave til en ny sjanger. Jeg kunne ha sett videoen om igjen og om igjen så fascinert var jeg av den korte fortellingen og av flimmeret mellom tegneserie og "virkelighet". Vi hadde ikke kabeltv i Bergen dengang, og ingen jeg kjente hadde MTV. Kanskje det var den mangelen som gjorde musikkvideoen så forlokkende, nesten som forelskelsen Diane Greco beskriver? Nå har a-ha sluppet det de sier er verdens første flash musikkvideo. Hele "videoen" er altså en flashsekvens, lett nedlastbar i sine få rosa- og hvittoner. Det er greit nok dette, men jeg føler ingen trang til å se den om igjen og om igjen som jeg gjorde dengang.

posted 12:23

Et kort møte; den vedvarende fascinasjonen etter å ha reist. Diane Grecos London Eye: prosalyriske fragmenter om et fragmentarisk forhold. Forelskelse, avstand, noe men ikke nok. When he cannot write, he says, Bear with me. You reply: As if my body bore your imprint, your finger's press, your mute signature, your digital tattoo. but you know the truth: when you try to imagine his russett apple mouth, all you see are red letters in wrappers of ice. Write: If only you could bear me. Stykket fremhever avstandens intensitet: å vente på eposter, å leite etter en webcam som viser huset hans. Dette er en romlig hypertekst. Det er ingen lenker her, men fragmentene knyttes sammen gjennom nærhet på skjermbildet. Tekstene flimrer opp på en TV-skjerm blant mange skjermer, forsvinner etter et par minutter, som sporene etter den elskede. Den er knapp, gir mindre av seg selv enn jeg vil ha. Som kjærligheten. Og teknologien.

posted 10:52

wednesday, november 29

Skumleser du mer nå som du bruker nettet?

posted 16:31

Susana Tosca skriver om grafiske eventyrspill hun liker og Raine Koskimaa om elektronisk litteratur han liker hos eliterature.

posted 16:27

monday, november 27

Nordisk nettradio. Det lanseres fem nye nettradiokanaler på onsdag.

posted 16:44

friday, november 24

Jeg ville gjerne like det danske bidraget til nettkunstutstillingen n2art. Det er laget av Oncotype, en gruppe som har en fascinerende webside, bl.a. med et snedig formet hypertekstuelt essay om interaktivitet og design og beskrivelser av "interaktive filmer" de har laget som får meg til å sikle etter å oppleve dem. Oncotypes bidrag til n2art heter one minute movies - table tennis tournament for incompatible personalities. I følge kurators beskrivelse (er den egentlig skrevet av kuratoren eller av gruppen selv?) er dette et interaktivt filmprosjekt, hvor man som bruker skaper små et minutts filmer ved å velge forskjellige personlighetsprofiler. Hver film skapes ved at to personligheter blir konfrontert med hverandre og møtes i en bordtenniskamp. Denne konfrontasjonen i den fiktive verden er altså samtidig et møte mellom to mennesker/nettbrukere, som på den måten deler en film. Så jeg skal få "skape" en film. Ha. Jeg har hørt det så mange ganger før - jeg er medskaper, ikke betrakter, dette er jo interaktivt, ikke sant? For noe sludder! Det jeg får gjøre er å velge i hvilken rekkefølge jeg får se en gruppe ferdiglagede småfilmer, og jeg kan velge hvor mange filmer jeg vil se. Jeg velger ved å stille inn en "personlighet" (kvinne eller mann? rød blå eller gul t-skjorte? mørk eller lys personlighet?) og så får jeg se en slags bordtenniskamp hvor en av personene har denne personligheten. "Min" personlighet matches liksom opp med en annen (tidligere) brukers personlighet. Så i teorien får jeg aldri se filmen om en gulkledd mørk kvinnes kamp mot en rødkledd lys mann om ikke en annen bruker har valgt rød-lys-mann kombinasjonen før meg og algoritmen bak kobler mitt valg sammen med dette valget. OK, så det fins antagelig (skjønt ikke nødvendigvis) en fiks algoritme bak dette. Men som kunst-opplever finner jeg ikke det særlig interessant. Jeg hater å bli fortalt at jeg skaper når jeg ikke har noen som helst reell innflytelse over opplevelsen min. Når skal vi bli ferdige med den retorikken der? Jeg fant en annen omtale av prosjektet i flashartmagazine: "interactive soap operas spawned by incidental encounters between internet users in a chat room which arbitrate plot and psychodramas for actors on the screen". I blant er det mer kunst i beskrivelsen enn i produktet.

posted 11:49

thursday, november 23

Siste nummeret av M/C handler om spill, mest dataspill. Artikler om estetikk, narrativitet, frelse og danske Jesper Juuls spill om spillteori. Jeg har ikke fått tid til å lese noe ordentlig enda men det ser lovende ut.

posted 14:11

Siste nummer av kulturnett.no sitt magasin har nettkunst som tema. Her er noen bra lenker og noen intervjuer, bl.a. med Kevin Foust om play.ground og . Jeg fant også en lenke til kultur.nu som er "Kulturnät Sveriges nätmagasin om kultur och IT". Mye her.

posted 09:58

wednesday, november 22

Jeg leste Frans Massereels Passionate Journey - en roman i tresnitt fra 1926, en grafisk roman om du vil. Fortellingen er rørende og bildene fascinerende, men introduksjonen av Thomas Mann er det som klarest sitter igjen hos meg. Han skriver: Recently a film magazine published abroad asked me if I thought that something artistically creative could come out of the cinema. I answered: "Indeed I do!" Then I was asked which movie, of all I had seen, had stirred me the most. I replied: Passionate Journey. That may seem an evasive answer, since it is not a case of art conquering the cinema but of cinema influencing art. At any rate, it involves a meeting and fusing of two arts – the infusion of the aristocratic spirit of art into the democratic spirit of the cinema. (6-7) Mann skriver om filmen akkurat som vi snakker om vår tids nye medium. Vi (vel, optimistene blant oss) er sikre på at kunst er mulig i digitale medier, men når noen spør oss gi et eksempel har vi problemer med å nevne noe vi helt kan stå inne for. Spør du en hypertekstelsker om hennes yndlingshypertekst skal du ikke bli overrasket om hun svarer "Pale Fire" eller "Dictionary of the Khazars". Akkurat som Manns yndlingsfilm er en bok. Selv idéen om det demokratiske ved det nye mediet deler vi med Mann. Alt gjentas, vi spiller ut gamle mønstre gang på gang uten en gang å være klar over det.

posted 13:57

tuesday, november 21

Jeg fikk en ny CD ROM i posten forleden: Strange Cities av Tatiana Pentes. Den er helt nylaget og støttet av Australian Film Commission, som tilsvarer Norsk film. AFC støtter mange multimedia og nettkunstprosjekter. Hvem støtter slike prosjekter i Norge? Tror du det hadde vært et sterkere miljø for ny kunst og fortelling i Norge med bedre støtteordninger?

Strange Cities er en fortelling om besteforeldrene til fortelleren, Sasha. Fortellingen rammes inn av en innledningssekvens hvor vi får se en kiste fylt med brev og bilder og dokumenter, og Sasha forteller hvordan besteforeldrene fortalte henne usannsynlige historier da hun var liten. Tre akter følger etter. Den første er nærmest lineær og viser hvordan bestemoren Xania slapp unna den russiske revolusjonen og flyktet til Shanghai. Der danset hun i et ensemble og traff Sashas bestefar, Sergei, som var bandleder og en populær komponist. I andre akt presenteres vi med et kart over Shanghai, hvor flammer markerer utlendingenes bosteder. Ved å klikke på en flamme får vi se og høre noen inntrykk fra disse forskjellige koloniene, og i blant beveger vi oss mellom dem iblandet bruddstykker fra Xania og hennes manns liv. Vi får se dokumenter og bevis: bryllupsbilder, fødselsattesten til deres sønn, et anbefalelsesbrev fra sjefen på hotellet hvor Sergei spilte. En stemme forteller historien fra Xanias perspektiv: "We were happy there." Tredje akt lar oss utforske sammenhengene og hendelsene som gjorde at Xania og Sergei flyktet fra Shanghai på femti-tallet, og reiste til Australia. Vi får utforske bilder og inntrykk ordnet ved spissene til den kommunistiske stjernen. Når alle aktene er utspilte kan vi "rømme" ved å klikke på bildet av kisten som innledet fortellingen, og slik får vi også en slutt på historien.

Strange Cities minner om Megan Heywards I am a Singer i sin oppbygning: den er eksplorativ men begrenset, den har et tydelig ønske om å formidle en fortelling og den har en klar begynnelse og slutt. Dette går kanskje utover "interaktiviteten" (som vel likevel alltid er en fiksjon) men det er til gjengjeld givende å "lese" disse stykkene. De er vakre å se på, tillater kontemplasjonen jeg finner i bøker (jeg kan bevege meg i mitt eget tempo om ikke i alle retninger), og det er tilfredstillende å finne en klar slutt. Jeg nyter det å kunne lese en slik "interaktiv fortelling" på en time og føle at jeg har sett den, kan romme den i mitt blikk. Jeg setter pris på grundigheten i billeduttrykk, lyd og design; på det solide regissør- og produsentarbeidet. Strukturen og sammenlenkingen er ikke særlig nyskapende eller utfordrende. Men dette er en ny sjanger. Det er greit.

posted 14:49

monday, november 20

Siste nummer av Replikk har en sak om epost som ser lovende ut - men dessverre er siste utgave kun ute i papirformat, ikke på web enda. Hvorfor satser de ikke mer på nettutgaver? Selv de utgavene av Replikk som ligger på nett er ufullstendige. Regnes det ikke som "publikasjon" (som kan føres på CVen) om det er på nett? Eller er det fordi ingen av hovedfagsstudentene som driver tidsskrifter som Replikk vet hvordan man skriver html?

posted 14:07

Electronic Literature Organisation og trAce har begynt å samarbeide om nettmøtene sine. De har ganske mange interessante temaer fremover: hypertekst i undervisning, skriveverksted og ergodiske diskurser.

posted 13:31

Hvem-det-nå-er har åpnet play.ground igjen. login: play.ground, passord: n2art.

posted 11:19

thursday, november 16

Kevin Foust (han som laget play.ground skriver til e-kunstlisten: Jo, hjemmesiden er endret (veldig lite, egentlig), men det skjedde for noen dager siden, og da kunne jeg fortsatt logge meg inn. Jeg tror ikke det er Hr. Kostet som har gjort det. Jeg syns det er litt mer trolig at det er samme person som har lagt inn det automatiske svaret: "just leave me ALONE!" Situasjonen er nå at en eller annen har låst seg inne i rommet. Sålenge hvem-det-nå-er husker passordet sitt, og bruker kontoen, er det mulig å kommunisere med play.ground. Jeg kommer til å sende noen spørsmål dit og se hva som skjer. Det kan alle som vil også gjøre... Interessant - jeg lurer på om hvem-det-nå-er vil være aktiv i rollen som play.ground? Kanskje han/hun en dag skifter passordet tilbake til n2art?

posted 15:34

discussion.is er det islandske bidraget til n2art. Det skuffer meg. I beskrivelsen står det: Discussion.is is a data base where people can write and send reports of discussions they participate in, read all the discussion reports that have been sent into the database and search for keywords. Dessverre er det alt det er. Jeg kan ikke svare på innlegg og det er ingen diskusjon på siten, kun innsendte, statiske meldinger. Av og til viser nettkunst en skremmende uvitenhet om at dette er gjort mange ganger før og gjort mange ganger bedre.

posted 13:15

Kunstnett Norge skriver om det nye, nordiske nettkunstgalleriet n2art. Kevin Foust står bak det norske bidraget, play.ground, som er en hotbot epost og web konto. play.ground identiteten er brukt av Kevin i vel et år. Kunsten er at han nå gir oss passordet så vi alle kan bruke kontoen hans, leke med og endre identiteten som er nedfelt i "play.ground" figuren, i mailarkivet og i websiden. Kevin beskriver prosjektet som en "readymade", og skriver at han vil bli skuffet om ikke kontoen sperres, enten fordi det er kontraktbrudd med hotmail å gjøre passordet offentlig eller fordi en av "publikummet" stenger kontoen eller skifter passordet. Det tok selvfølgelig ikke så lang tid for dette skjeddde. n2art utstillingen ble offisielt åpnet i går, og play.ground kontoen er allerede låst: noen har byttet passordet. Hjemmesiden er endret (kanskje? jeg har ikke sett "originalen") og den eneste lenken fører til finske Jukka Kostets sider, så jeg antar det er han som har kommet først fram og plantet beseirerens flagg. En forbanna maskulin respons til åpenhet spør du meg. Jeg ville ha det til å være et spill, prøvde å gjette meg til passord og passord hintet (hintet er "What is your mother's maiden name?" og svaret er ikke Foust) men kontoen var stum og ville ikke gi etter for mine tilnærmelser. Er dette fortsatt kunst nå som det er låst? Konseptet er jo fortsatt "der" en plass, så det er vel konseptkunst fortsatt. Irriterende kunst. "Kulturens ubehag" my ass, kunst er oftere plagsom enn ubehagelig.

posted 11:24

Var det ikke dadaistene som klippet opp avisartikler kastet bitene i været? Mønsteret de landet i dannet et dikt, et oppklippsdikt. Nå kan du gjøre det samme med yndlingswebsidene dine. Det kan være ganske vakkert - og det må være nettkunst, for det er kurert av den åttende New York Digital Salon.

posted 10:37

wednesday, november 15

my netscape is yours
Netscape 6.0 er ute. Med en fantastisk variant av min ditt og min datt. "My netscape" og "my computer" og "my Yahoo" er grammatisk merkelige og infantiliserende, men populære. Nye netscape inser problemet halvveis og gjør det hele enda mer absurd: "My sidebar is yours" skriver de, og tegner inn en fin pil som peker på sidevinduet som riktignok bærer det stolte navnet "My sidebar". Ka faen?

posted 15:46

weblogs: a history and perspective

posted 14:21

tuesday, november 14

Jeg fant nettopp Digimatter, hvor du kan kjøpe eller selge CD ROM kunst o.l. De har en del titler jeg har lyst på - fint å ha funnet enda en kilde til elektroniske tekster :) Andre forlag jeg kjenner til er Diacenter (egentlig et kunstgalleri men de selger og kurerer elektronisk kunst), Eastgate (som selger "serious hypertext", mest tekstbasert altså, fiksjon og sakprosa) og Voyager som egentlig er død men tydeligvis selger ut lageret sitt gjennom yahoo stores. Voyager har noen gullkorn, som Laurie Andersens Puppet Motel. Vet du om noen flere? Skriv og fortell meg om dem!

posted 17:57

monday, november 13

Skulle ønske jeg kunne lese islandsk!

posted 16:24

Nå er det blitt mørkt der hvor amaryllisen på desktoppen min er. Den skjelver så jeg kjenner luften som kjærtegner den.

posted 16:20

"If you download and implant this flower on your computer, it will exist there for approximately a week." David Claerbouts Present lar deg laste ned en blomst som vokser på din egen desktop. Jeg har plantet en amaryllis og den står fint midt på skjermen med en bakgrunnen som svaier svakt i en virtuell vind. Blomsten skal forandre seg med tiden, leser jeg, og fungerer som en annen type memento mori enn det konvensjonelle timeglasset eller armbåndsuret som datamaskiner bruker for å billedliggjøre tidens gang. Jeg liker idéen. Natur, teknologi, tid, død, liv. Blomstene finnes både i PC og Mac format, så kanskje du også vil (im)plante en?

posted 13:44

Jakob Nielsen for President! Selvfølgelig har Jakob Nielsen en mening om brukervennligheten til Palm Beach stemmesedlene. Om du støtter hans kampanje, har du kanskje lyst på en musematte også?

posted 12:15

thursday, november 9

Håvard Rem, mannen bak Myggenboken (som Dagbladet presenterer ham) har gitt ut en diktsamling kalt Tekstmeldinger hvor hvert dikt er kortere enn 160 tegn og kan lastes ned til din mobiltelefon som en tekstmelding. Jeg har stor sans for idéen om å skrive poesi for et nytt medium, men så så jeg et par eksempler: Jeg er en seiler på kroppens hav Jeg elsker deg eller hva med Hvis jeg går ødelegger jeg deg for en stund Hvis jeg blir ødelegger jeg deg for alltid Jeg syns jeg har lest disse versene før - i Pusurdagboken på ungdomsskolen. Men det kan jo være enkelte perler gjemt i sølen. Og om ikke annet er dette sikkert glimrende tekstmeldinger å bestille for 15-åringer som vil flørte eller gjøre det slutt med kjæresten.

posted 14:47

wednesday, november 8

Og for de som fortsatt lurer på hva pokker dette er for noe (eller egentlig mest for å redde min ære og selvfølelse ved å vise at dette er en ny og edel sjanger og ikke bare en tenåringsdagbok) så er det en alreit artikkel om weblogger som fremtidens sjanger i e-media tidbits.

posted 14:52

Her begynner jeg å finne norske nettdagbøker, ja. Det fins ikke så mange, og de jeg har funnet klager alle over hvor få det er i Norge mens det visstnok fins hundrevis av svensker som skriver nettdagbok. Sønnev og Kenneth skriver om sine hverdager. Det gjør Huldra også, og hun har til og med laget et skript så hun kan oppdatere nettdagboken sin ved å sende SMS meldinger fra mobiltelefonen sin. Det er nokså tøft. Jeg kjeder meg raskt når jeg leser disse nettdagbøkene. De er for private for meg, og jeg er ikke interessert i at Huldra sov mesteparten av dagen i går eller at Kenneth nylig var på militærøving. Jeg liker bedre de mer utadvendte webloggene med kommentarer om websider og bøker og idéer. Jeg humrer når jeg leser caterinas tanker om design og stikomansi eller evs rapporter fra web konferanser og fotografiene han tar, eller emmanuelles franskspråklige og eklektiske cybernyheter. Hvorfor jeg skriver her når jeg ikke liker nettdagbøkene? Litt for å samle tankene mine selv, litt som arkiv for min egen del og litt i håp om å frelse verden og vise fram alt det mystiske og fantastiske som fins på nettet. Og selvfølgelig: hvis andres websider kjeder meg antar jeg at denne webloggen kjeder mange. Det er ikke så nøye. Den er jo min ;)

posted 14:31

tuesday, november 7

Noe av det jeg liker best med Verdensveven er måten sjangre vokser sammen. Litteratur, kunst, spill, prat, brev, film, musikk - og tegneserier. Scott McCloud er en tegneseriekunstner og -teoretiker med sterke meninger om hvordan digitale medier kan frigjøre tegneserier fra papirets tvang. Han jubler over websidens "infinite canvas", lar oss scrolle nedover eller bortover langs kronglete veier, følge "trails" mellom rutene og i blant falle nedover nesten uendelig langt sammen med personene han tegner. I dag fant jeg et essay han har skrevet (eller tegnet) om "trails", stiene han bruker for å forbinde elementer i fortellingen og føre oss der han vil og ikke der siden bestemmer.

posted 17:43

Her fant jeg en til norsk weblogg - en fyr fra Ålesund som skriver om linux og php og sånt. Den er på engelsk, men sånn er det.

posted 17:20

Har du bruk for 10000 amerikanske dollar? Electronic Literature Organisation annonserer en pris for beste elektroniske poesi og beste "fiksjon". Fristen er 15. februar 2001.

posted 14:05

Tenk at det fins virus for mobiltelefoner!

posted 11:06

monday, november 6

I går så jeg en reisedokumentar fra Angkor Wat, et tempelområde i Kambodsja. Det er en trapp der hvor trinnene er bygget så bratte at du tvinges til å bøye hodet ned og se på føttene dine når du klatrer opp. Arkitekturer påtvinger deg altså en kroppsholdning som signaliserer og kanskje virkelig fremkaller ydmykhet overfor gudestatuen du beveger deg opp mot. Jeg fascineres av hvordan tingene omkring oss påvirker våre kropper og dermed våre tanker. Selv om jeg nesten ikke skriver med penn eller blyant lenger er jeg fortsatt merket av den harde skriveklumpen på det ytterste leddet til ringfingeren min fortsatt. Da jeg spilte bratsj i orkester var størrelsen på gnagsåret under haken målet på hvor flittig vi øvde. Nå merker jeg ingen kroppslig merking fra tastetrykkene mine (annet enn stiv nakke i blant) men powebooken min har et blankt skinnende felt der hvor jeg hviler hånden når jeg bruker touchpaden. Jeg nyter følelsen av å skrive på min egen maskin, elsker tastenes begjærlige press mot fingerspissene mine når de svarer på mine kjærtegn. Jeg kjæler med maskinen, stryker den ømt over touchpaden og kiler tastene forsiktig for å lokke fram fortellingene og idéene i den og som jeg finner gjennom den. Hadde det vært annerledes å bruke en joystick eller stemmen min som grensesnitt?

posted 14:16

Screensaverkunst! artmuseum.net har kurert en samling kunst-screensavere fra de siste årene som de har kalt Refresh: the art of the screensaver. Her kan du laste ned screensavere fra kunstnere som Jenny Holtzer, Yael Kanarek og mange andre.

posted 13:49

trAce er en engelsk stiftelse som jobber for skriving på nett - her er en liste de har laget over nettkunst/webfiksjon. Noen godbiter her, og listen er godt annotert.

posted 13:43

friday, november 3

Ah - det er herlig å ha skrevet noe ferdig. Denne gangen var det en tekst om nettkunsten på Høstutstillingen som jeg skrev for kunstnett norge. Jeg elsker måten tankene mine flyr når jeg skriver. Jeg tenker best når jeg har fingrene på tastaturet. Kanskje jeg har programmert kroppen min til å forbinde tenking med fingerbevegelsene? Vil jeg tenke annerledes om tastaturet blir bygget om?

posted 11:49

Min venn Frank har akkurat laget seg ny webside - dette er en av de mest adekvate hjemmesidene jeg har sett. Mange er så anmasende, det er altfor mange ord. Og hva mer enn dette skal egentlig til?

posted 11:32

essays:

Do you think you're part of this? Digital texts and the second person address
(or pdf) Cybertext Yearbook, Jyv?yla University. You can order the whole anthology from roisko@dodo.jyu.fi.

A Child's Game Confused
a hypertextual riff against (or with?) some netpoems. JoDI 1.7, 2000. Speilet lokalt.

Men er det litteratur?
en introduksjon til skjermtekster. Bob nr. 7-8, 2000.

Men hvorfor virker ikke musen?
en anmeldelse av nettkunsten på høstutstillingen. Kunstnett Norge,okt 2000.

Jeg taster, derfor er jeg
en kronikk om websåpeoperaer. Studvest, 18/1999.

Piecing together and tearing apart: reading afternoon, a story.
about Michael Joyce's classic hypertext fiction. Won Ted Nelsons Newcomer Award, Hypertext '99.

Tripp trapp tresko i cyberspace
en hypertekstuell anmeldelse av Juliet Ann Martins elektroniske diktsyklus xxxoooxxx. vinduet.no,1998.

Hypertextual Criticism. Comparative Readings of Three Web Hypertexts about Literature and Film
my MA thesis on non-fiction web hypertexts. Dept of Comparative Literature, University of Bergen, 1998.

Jernaldervev: lesefragmenter
en hypertekst om min lesning av Steinar Lødings papirroman Jernalderdrøm. 1998. (Dette er ikke en hypertekstuell versjon av romanen men en anmeldelse av den.)