Vi trenger humanister for å forstå vårt digitale samfunn

[This is a five minute talk I am giving today at a conference gathering opinions and knowledge for the upcoming Norwegian parliamentary report on the humanities.]

Innlegg på innspillskonferansen til Stortingsmeldingen om humaniora, 15. januar 2016. Konferansen streames og arkiveres.

Vi trenger humanister som kan se det digitale i historisk kontekst, som kan forstå den digitale estetikken, som kan analysere etiske problemstillinger og utvikle teknologifilosofi.

Det å forstå teknologi handler ikke bare om å kunne bygge den og programmere den. Det å forstå teknologi krever også at vi forstår hvordan teknologi, kultur og samfunn henger sammen og påvirker hverandre.

Vi trenger humanister som forstår teknologien godt nok til at de kan se hva det gjør med oss, og som kan si oss hvordan vi skal styre teknologien for å skape det samfunnet vi ønsker. Vi trenger humanister som forstår det digitale og som deltar i samfunnsdebatten, som underviser i skolene våre, som er med på å fatte beslutninger om teknologiutvikling i alle samfunnsområder.

Om vi ikke forstår teknologien, så kan vi ikke styre den. Da styrer teknologien oss.

Vi trenger humanister som kan analysere og fortolke samtiden vår.

Men humanister i dag må også kunne bruke digitale metoder i forskningen, enten det gjelder å analysere store tekstmengder, bruke kartdata, gjøre visualiseringer, utvikle ordbøker eller bruke datalingvistiske metoder. Innen digital humaniora ligger vi dessverre langt etter resten av verden.

I dag finnes det utmerkede enkeltmiljøer, men de er lite koblet sammen og lite synlige. Infrastrukturprosjekter finnes til dels, men dekker på langt nær hele behovet. Det er ikke det at det ikke finnes etablerte forskere som arbeider med digitale metoder. Tvert imot, vi var tidlig ute i Norge, med NAVFs edb-senter for humanistisk forskning alt på 70-tallet, men miljøet ble utrolig nok nedbygget rundt årtusenskiftet.

Denne utgaven av Humanistiske data, fra 1974, inneholder en oversikt over humanistiske dataprosjekter i Norge dengang. 

Når jeg snakker med de som har vært med lengst, virker mange slitne: de har prøvd og fått nei for mange ganger og orker ikke mer. Men det er absolutt håp: I mars i år arrangeres den første digital humaniora-konferansen i Norge. Den er dratt i gang av en stipendiat, ikke av en etablert forsker.

For å gjøre norske humanister i stand til å bruke digitale metoder på en god måte må vi synliggjøre det som finnes og finne måter å koble kompetansen og prosjektene sammen. Da får vi utnyttet det gode, men altfor spredte arbeidet som gjøres i digital humaniora i Norge.

Det er også behov for mer robust teknisk infrastruktur og særlig teknisk støtte til utvikling og vedlikehold av databaser, språksamlinger, ordbøker, digitale utgaver, arkiver og andre forskningsresultater fra digital humaniora. Humaniora har tradisjonelt vært teoriutviklende og analyserende, og det har ikke vært mye praktisk utviklingsarbeid. Dette er under endring. Klart vi fortsatt skal bevare de tradisjonelle humanistiske metodene, men vi må også finne ut hvordan vi best kan støtte humanister som utvikler teknologi som en metode for å forstå, analysere og endre verden, enten det er gjennom mediedesign, databaseutvikling eller kunstnerisk utviklingsarbeid.

En særlig utfordring er det at eksternfinansierte prosjekter gjerne dekker utviklingsbehov i prosjektperioden, men ikke etterpå. Det finnes ikke midler til teknisk drift i dagens humanistiske fakulteter. Hva skal vi gjøre med alle databasene og arkivene som utvikles og så forsvinner fordi det ikke er penger til å gjøre sikkerhetsoppdateringene og vedlikeholdet som kreves?

Og hvordan skal vi gi teknisk støtte til forskere og studenter som ønsker å bruke digitale metoder, men ikke i utgangspunktet vet hvordan gjøre det? Vi trenger stabil teknisk støtte for å kunne utvikle og vedlikeholde digital humaniora-prosjekter. Vi trenger å utvikle studietilbud som gir masterstudenter et grunnlag for å bruke digitale metoder, og vi trenger et sted forskere som ikke vet hvordan de skal gå fram kan få hjelp. Det fins ikke i dag.

Universitetet i Oslo har nettopp utlyst en stilling for en kunsthistoriker som er spesialist i mediekunst og teknologi. Det er første gangen jeg har sett et tradisjonelt humanistisk fag i Norge utlyse en stilling som er eksplisitt skapt for å forstå det digitale.

Det er et problem at digital kompetanse ikke har vært prioritert i de tradisjonelle humaniorafagene. Det ville ikke vært behov for et fag som digital kultur, som jeg er professor i, dersom det digitale ble tatt på alvor i alle humanistiske fag. Men universitetets faginndeling, og kanskje særlig humanioras faginndeling er skapt for å konservere kunnskap. Faggrensene fremmer ikke tverrfaglighet eller nyskaping, og de fungerer ikke nødvendigvis godt i et samfunn som er i endring.

Vi må styrke humanioras evne til å forstå og analysere vår digitale samtid. For om vi ikke forstår hvordan teknologi og kultur henger sammen, så velger vi bort styringsmulighetene våre.

Takk for meg.

15. January 2016 by Jill
Categories: University politics | 1 comment

One Comment

  1. Jeg påbegynte mine universitetsstudier på Hum/SV-fag i 1995 og tenkte da at siden teknologien var så gav så mange nye muligheter var det bare et tidsspørsmål før akademia ble revolusjonert av teknologien. Så naiv kan man være!

    Bortsett fra at humanioraforskere laster ned innskanna artikler fra nett og skriver dem ut og bruker teksbehanding i stedet for skrivemaskin, er det meste som før for de fleste. Digital humaniora er fortsatt et marginalt bindestreksfag med få forskere og stillinger. At en database eller et datasystem er en stor infrastrukturinvestering som krever drift og investering (slik som i livsvitenskaper) er jo underlig nok en kampsak.
    Så for å “forstå hvordan teknologi, kultur og samfunn henger sammen og påvirker hverandre” er det teknologer og teknologiselskap som er i føringen. De fleste humanioraforskere er i baksetet.

Leave a Reply

Required fields are marked *