Er det bra forskningsformidling å svare på telefoner fra journalister? Ja, ofte er det det. Jeg lærer mye av journalister som ringer for å spørre meg om et eller annet som nettopp har skjedd i sosiale medier. De forklarer meg hva som har skjedd og jeg prater mer enn gjerne om hvordan forskningen kan knyttes til det.

Vi forskere skal drive forskningsformidling. Det er en del av jobben vår. Men ofte syns jeg tiden jeg bruker på å snakke med journalister er dårligere forskningsformidling enn å bare holde kjeft. La meg prøve å forklare tre kjipe mediesituasjoner for en forsker som jeg skal prøve å unngå i framtiden. Jeg har opplevd alle tre flere ganger, men nøyer meg med å gi eksempler fra de siste to ukene.

1. Saken som ikke finnes men som journalisten prøver å skape

Du fikk kanskje med deg at på 17. mai i år postet en stortingspolitiker et bilde på Instagram av naboen som sto og tisset fra verandaen. En journalist sendte meg lenken. Jeg stirret og stirret på bildet på telefonen min og klarte ikke å se penisen, bare hender foran buksesmekken, og hår foran et ugjenkjennelig ansikt. Jeg åpnet det på laptopen for å se om det ble tydeligere. Fortsatt ingen synlig penis.

“Det var ikke så lett å se den penisen,” sa jeg til journalisten. “Å, da har du nok mindre skjerm enn jeg,” humret han. Jeg burde ha googlet pikselstørrelsen på Instagrambilder straks, men jeg gjorde det først nå. Instagrambilder vises i max 612 x 612 piksler, altså var skjermen min mer enn stor nok til å se det som kunne sees, og det var jammen ikke mye. Jeg tror journalisten hadde stor fantasi i tillegg til stor skjerm.

“Er det ikke sjokkerende, da? Kan en stortingspolitiker poste slik?” spurte journalisten. (Oppdatering 2/6: mulig at journalisten brukte et annet ord enn “sjokkerende” men det er slik jeg husker det.) Instagrambildet hadde én kommentar og en håndfull likes. “Lol” eller noe sånt var kommentaren, jeg tok ikke skjermbilde. “Mjo, det er vel ikke spesielt smart å poste bilder av folk som tisser,” sa jeg. “Men dette er jo en helt upolitisk Instagramkonto med bare vanlige, personlige bilder,” sa jeg, “og kontoen heller ikke mange følgere, og ingen ser ut til å ha brydd seg om bildet selv om det har lagt ute siden i går.”

Journalisten ville tydeligvis ha en sak, og spurte igjen. Jeg sa noe om at det ifølge norsk personvernslov ikke er lov å poste gjenkjennelige bilder av mennesker uten deres tillatelse om det ikke er en offentlig situasjon. Ingen bør poste slike bilder, spesielt ikke en stortingspolitiker, og det at personen tisser gjør det selvsagt ikke bedre. Jeg mener jo det.

“Er det ikke en dobbeltmoral her da,” gravde han videre. “Ville ikke det blitt ramaskrik om en stortingspolitiker postet et bilde av en jente som tisset?” Jeg tenkte på det. “Det kommer jo an på hvordan bildet var tatt,” sa jeg. “Det er ganske lett å se for seg et bilde av en jente sett bakfra hvor hun er på huk i gresset og du må en måte skjønner at hun tisser men hvor du ikke ser noe som helst av kjønnsorgan eller hud. Det ville vel ikke vært så annerledes fra dette bildet, og jeg tviler på at det ville skapt så veldig mye debatt.”

Dette bringer meg til den neste faren du som er forsker må vokte deg for:

2. Journalisten som allerede har bestemt seg for hva du skal si og vil stille deg spørsmål inntil du sier det.

Journalisten ringte meg opp igjen noen minutter seinere. “Men mener du ikke at det er en dobbeltmoral her, og at folk ville reagert annerledes om det var en jente?” Joda, medgikk jeg litt trøtt. Kanskje det.

I denne saken ble jeg ikke så veldig feil framstilt. Det var bare en så utrolig teit sak, skapt av en journalist som bare vil ha en nyhet. Nå ser jeg at Journalisten har diskutert dekningen av saken:

– Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde mener BT senker takhøyden for politikeres rett til å gjøre alminnelige feil?

– Det poenget ser vi. Men vi mener dette ikke handler om mer enn å uttale noe uklokt eller skrive noe uheldig. Det var en alvorlig handling og kan oppfattes som en krenkelse av en ung person. Vi mener det var verdt å problematisere.

Den diskusjonen fikk jeg dessverre ikke med meg. Takk til Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde for å ha kommet med mer nyttige kommentarer enn mine.

Jeg tror journalister ofte har skrevet saker på forhånd, eller i det minste bestemt seg for overskriften. Måten du som forsker kan oppdage dette er å være oppmerksom på spørsmål som gjentas. Når en journalist gjentar et spørsmål du allerede har svart på for å få et annet eller et mer unyansert svar avslører det ofte hovedvinklingen på saken. Da journalisten ringte meg opp for andre gang burde jeg sikkert ha reagert. Kanskje jeg skulle sagt at dette hadde jeg allerede svart på, eller jeg kunne kanskje trukket meg fra hele intervjuet (kan man det når man allerede har begynt å svare tro?) eller jeg kunne sagt at jeg ville ringe ham opp igjen om en liten stund og da hadde jeg fått tid til å tenke gjennom saken og kanskje kommet fram til noe like fornuftig som det Mimir Kristjánsson og Heidi Nordby Lunde seinere sa. Eller kanskje det lureste bare er å sukke og gå med på hva journalisten vil, jeg vet ikke.

En av de andre gangene jeg har opplevd dette var i forbindelse med snapchat-hackingen i fjor. Det var jo en viktig sak, og jeg var i grunnen fornøyd med det meste av NRK-journalistens framstilling, men hun spurte mange ganger “Er ikke dette et uttrykk for kvinnehat?” Jeg ville ikke brukt det begrepet, sa jeg, og forklarte hva jeg mente. Tredje gangen hun spurte om det ikke var kvinnehat ga jeg opp og sa, “joda, det er vel en form for kvinnehat.” Selvfølgelig ble det overskriften på saken: Professor om Snapchat-hacking: – Eit utrykk for kvinnehat.

3. Saken som lages som ny versjon av en annen journalists sak

Fredag ble jeg oppringt av en TV2-journalist som hadde sett at jeg hadde argumentert for at man ikke nødvendigvis ble deprimert av å se andres glade Facebookposter men at venners gode opplevelser kunne smitte over på deg. Eller rettere sagt: hun hadde ikke oppfattet meg slik, for det var ikke slik overskriftene i andre medier framstilte argumentet mitt. Jeg snakket med henne i et kvarter og syns jeg klarte å forklare meg ganske bra, men saken ble vinklet på en måte som virkelig ikke fremstiller min forskning riktig: “Forsker mener andres perfekte liv på Facebook gjør oss lykkelige.” (Oppdatering: journalisten og redaksjonssjefen i TV2 tok begge kontakt med meg etter jeg skrev denne bloggposten og spurte hvordan rette opp artikkelen. De lagde ny overskrift og ingress, og med det syns jeg framstillingen er helt i orden.)  

Her var tabben min at jeg ikke hadde fulgt godt nok med på de tidligere sakene om dette. Jeg burde ha fulgt med på overskriftene og vinklingene: da ville jeg ha forstått hva journalisten ville. (På den annen side ville jeg da ha brukt enda mer tid på dette, og målet mitt var jo egentlig å effektivisere forskningsformidlingstiden min.)

Det begynte med et intervju i StudVest, som var godt skrevet men hvor overskriften var “spisset”, som en journalist sikkert vil si, og overskriften ga tydeligvis mersmak til andre journalister. Hvordan dette har skjedd ble ganske tydelig da jeg gjorde et søk på navnet mitt på Atekst:

perfekte-liv perfekte-liv2

Jeg leste Studvest-intervjuet, ble intervjuet av P4 men verken så eller hørte resultatene. Jeg ante ikke at Framtida hadde skrevet om det. Og selv om journalisten fra TV2 helt sikkert brukte ordene “perfekte liv” så hørte jeg det på en måte ikke fordi jeg jo tenkte på det jeg mente og ikke på det som journalisten så for seg. Hun hadde lest at jeg snakket om det perfekte liv. Kanskje hun, med sitt kontekst, oppfattet det som om jeg snakket om skrytebilder og “det perfekte liv”, mens det jeg faktisk sa (trodde jeg) var at jeg ikke snakket om skrytebilder og glansbildeliv men om at dine virkelige venner, mennesker du bryr deg om, skriver om noe som har gjort dem glade på Facebook eller på Instagram. Selvsagt blir vi gladere om de rundt oss er glade. Det har ingenting med perfekte liv og selvskryt  å gjøre. Men selv om jeg trodde jeg forklarte det godt og trodde journalisten forsto meg godt så ble overskriften og vinklingen helt feil. Journalisten har til og med utelatt mitt poeng om at det ikke er alle som opplever det slik, og i stedet latt (dyktige og fine) Cecilie Staude uttrykke et slikt litt mer nyansert syn. Jeg ser at det fungerer bra fortellermessig å ha større kontraster mellom synene våre, men det er ikke riktig framstilling av hva jeg sa.

— Men Jill, ber du ikke om sitatsjekk, spør nok du som leser nå.

Jo, i blant. Jeg gidder ikke alltid det. Du skjønner, du får bare se dine egne direkte sitat i en sitatsjekk. Jeg blir sjeldent direkte feilsitert i media. Men jeg blir svært ofte feil framstilt.

Overskriften, vinklingen, beskrivelsene og det som utelates er vel så viktige for forskningsformidlingen som de direkte sitatene. Og det er jo for forskningsformidlingen sin skyld vi skal snakke med journalister, ikke sant? Det er ikke for at avisene skal få flere lesere og dermed selge flere annonsekroner. Det er for å formidle forskning.

Så er det alltid riktig tidsbruk for en forsker å ta telefonen når en journalist ringer? I blant er det det. Men ikke alltid. Spørsmålet er hvordan ta vare på de gode journalistsamtalene og unngå de som er bortkastet tid. Kanskje det ikke er mulig.

Jeg må legge til at jeg ikke er ute etter å ta noen journalister. Jeg vet at journalister er under et enormt tidspress hvor de ofte skal skrive flere saker på en dag, og jeg vet også at journalisten ofte ikke har mye kontroll over hvordan saken tilslutt spisses før publisering. Dette er mer generelle problemer som jeg tror vi som blir intervjuet må være mer oppmerksomme på. Jeg må i alle fall det.

Har du flere tips, tar jeg gjerne i mot dem.

8 thoughts on “Tre typer oppringinger fra journalister som forskere ikke bør svare på

  1. Filip Rygg

    Meget gode (og gjenkjennelige) refleksjoner!

  2. Espen Andersen

    Her er noen tommelfingerregler:
    – ikke svar på intervjuhenvendelser på ettermiddagen. Da er du person nummer x journalisten har ringt.
    – be alltid om sitatsjekk (inkludert sammenheng). Hvis du er feilsitert eller feil fremstilt, skriv om det på bloggen
    – hvis journalisten skal ha deg til å si noe, ikke gi deg – spør rett ut: Er det noe spesielt du vil ha meg til å si siden du stiller det samme spørsmålet om og om igjen
    – hold orden på hvilke journalister du snakker med. Blir du feilsitert og det ikke blir rettet opp, ta kontakt med avisen/TV/radiostasjonen. Hvis det ikke rettes opp, snakk aldri med den journalisten igjen
    – vær klar over at overskrifter og inserater ofte ikke skrives av journalisten selv, men av desken, som har som oppgave å generere flest mulig klikk

    For øvrig: http://tversover.com/2011/12/15/den-akademiske-populrskribentens-huskeliste/

    Med hilsen
    Espen

    1. John Petter Nordbø

      Som journalist i ei større lokalavis kjenner jeg meg ikke nødvendigvis i alt det som står i dette blogginnlegget, men jeg skjønner flere av poengene. Det er svært interessant å lese om vår jobb fra “den andre siden”, og det er helt åpenbart at vi kan bli flinkere til å la intervjuobjektene slippe til med det de faktisk mener.

      Selv har jeg svært god erfaring med å ta kontakt med fagpersoner. Jeg husker spesielt godt flere saker der jeg har fått rask og god hjelp fra Bioforsk og landsbruksmiljøet på Universitetet på Ås.

      Personlig forsøker jeg å la være å spisse mine artikler mer enn det er belegg for, og gir beskjed til desken hvis jeg ikke er komfortabel med en vinkling. Jeg vet likevel at mange nett- og papirdesker rundt omkring er langt tøffere enn vi er hos oss. Mitt tips er å ta direkte kontakt med den personen som gjorde intervjuet.

      “– ikke svar på intervjuhenvendelser på ettermiddagen. Da er du person nummer x journalisten har ringt.”

      Dette vil jeg gjerne kommentere, for i vår avis er dette direkte feil. Vi har journalister som jobber i turnus fra 07.00 til sent på kvelden. Det er ikke slik at alt vi jobber med blir påbegynt fra morgenen av. Det skjer daglig at jeg starter opp med nye saker på ettermiddagen, eller til og med på kveldskiftet. Vi jobber dessuten ofte med flere ting samtidig, og derfor kan noen arbeidsoppgaver bli utsatt til litt utpå dagen.

      Hilsen John Petter Nordbø, Smaalenenes Avis.

      1. Espen Andersen

        Vel, utsagnet er litt tongue-in-cheek, men man merker fort om journalisten har snakket med andre (og det er lov å spørre.)

  3. Jill

    Espen, hvor går grensen for feilsitering, syns du? Jeg blir sjeldent direkte feilsitert, men ofte gjør vinklingen at det høres ut som om jeg har sagt noe annet enn jeg faktisk har sagt.

    Og Filip, jeg skjønner at dette gjelder langt flere enn bare forskere!

    1. Espen Andersen

      Vel, jeg er “korrekt” sitert her, men utsagnet er tatt ut av sin sammenheng og sensasjonalisert: http://www.digi.no/juss_og_samfunn/2015/05/19/-staten-subsidierer-ikt-naringen

      Det jeg sa, var at IKT-leverandørene har et ansvar for å beskytte kundene mot å gjøre dumme ting – og å være pådrivere i produktivitetsutviklingen, men i stedet godtar premissene som de er og dermed får mer business. Noe som kan oppfattes som en subsidie….

  4. Anders Helgerud

    Tenkte å komme med en liten opplysning. Framtida skriver hver uke om noen saker i Studvest til nynorsk. De har en sammarbeidsavtale som tillater dette. Byline på Framsida peker på dette.

  5. Marianne Brattås

    Supert at du minner meg på dette no. Eg skal passa på dei repeterande spørsmåla og laging av sak som ikkje er der. Vel verdt for meg å ta med vidare. Tusen takk Jill 🙂

    Marianne

Leave a Reply to Marianne Brattås Cancel reply

Recommended Posts

Triple book talk: Watch James Dobson, Jussi Parikka and me discuss our 2023 books

Thanks to everyone who came to the triple book talk of three recent books on machine vision by James Dobson, Jussi Parikka and me, and thanks for excellent questions. Several people have emailed to asked if we recorded it, and yes we did! Here you go! James and Jussi’s books […]

Image on a black background of a human hand holding a graphic showing the word AI with a blue circuit board pattern inside surrounded by blurred blue and yellow dots and a concentric circular blue design.
AI and algorithmic culture Machine Vision

Four visual registers for imaginaries of machine vision

I’m thrilled to announce another publication from our European Research Council (ERC)-funded research project on Machine Vision: Gabriele de Setaand Anya Shchetvina‘s paper analysing how Chinese AI companies visually present machine vision technologies. They find that the Chinese machine vision imaginary is global, blue and competitive.  De Seta, Gabriele, and Anya Shchetvina. “Imagining Machine […]

Do people flock to talks about ChatGPT because they are scared?

Whenever I give talks about ChatGPT and LLMs, whether to ninth graders, businesses or journalists, I meet people who are hungry for information, who really want to understand this new technology. I’ve interpreted this as interest and a need to understand – but yesterday, Eirik Solheim said that every time […]